“Bare en Tannpleier”

Gjennom årene har jeg hatt utallige samtaler med tannpleiere over hele landet og ikke minst sett alle innleggene som deles anonymt i Facebook-gruppen «Oss tannpleiere imellom». Når man lytter over tid, begynner det å tegne seg et mønster.

Mange tannpleiere har det svært godt og jeg er en av dem. Jeg opplever faglig frihet, tillit og respekt i min arbeidshverdag. Det finnes solide fagmiljøer og klinikkeiere som ser verdien av tannpleierens kompetanse og det er viktig å si høyt. Jeg skulle bare ønske at alle møtte den samme formen for anerkjennelse i sitt daglige virke.

Det vanskelig å overse at de samme utfordringene går igjen i samtaler mellom kollegaer, uavhengig av hvor i landet de jobber. Når historiene ligner hverandre, handler det sjelden om enkelttilfeller. Det handler om struktur og om kultur. Om hvordan tannpleierens rolle forstås og til tider undervurderes i tannhelseteamet.

Tannpleieren er autorisert helsepersonell etter Helsepersonelloven, med autorisasjon gitt av Helsedirektoratet. Det innebærer selvstendig behandlingsansvar, krav til forsvarlighet, journalføring og faglig ansvar på linje med annet autorisert helsepersonell. Utdanningen er en treårig bachelorgrad ved de nasjonale studiestedene. Dette er en klinisk helsefagutdanning med bred kompetanse innen diagnostikk, sykdomslære, røntgen, farmakologi, forebygging og ikke-kirurgisk behandling.

Likevel er det mange tannpleiere som omtaler seg selv som «bare tannpleiere».

Tannpleierens arbeid favner munnen og hele mennesket. Vi gjennomfører fullstendige kliniske undersøkelser av hele munnhulen. Vi vurderer kariesaktivitet, slitasjeskader, registrerer bittforhold og funksjonelle avvik, undersøker slimhinner og identifiserer patologiske forandringer. Vi kartlegger periodontal status, men også risiko, livsstil og systemiske sammenhenger. Vi tar og tolker røntgen og henviser videre når det er nødvendig. Kontinuiteten i oppfølgingen gjør at vi ofte er de første som ser endringer og utvikling over tid.

Tannpleiere har refusjonsrett fra folketrygden for definerte tilstander. Det er en tydelig anerkjennelse av at vi utøver selvstendig helsehjelp. Vi er ikke støttepersonell. Vi er behandlere med lovfestet ansvar og myndighet. Likevel er det fortsatt nødvendig å minne bransjen om dette.

Det mest paradoksale er kanskje at mange tannleger og klinikkeiere ikke fullt ut ser verdien av å bruke tannpleierens kompetanse til undersøkelser og forebyggende arbeid. Når en tannpleier utfører en grundig undersøkelse, er det rimeligere for pasienten. Samtidig frigjør det tannlegens tid til mer kompleks og behandlingskrevende virksomhet. Fra et driftsøkonomisk perspektiv er det rasjonelt. Tannlegen kan fylle timeboken med behandling av etablert sykdom, som i privat sektor er langt mer økonomisk innbringende. Pasienten får en kostnadseffektiv førstelinjevurdering. Klinikken får bedre ressursutnyttelse. Likevel organiseres mange praksiser fortsatt som om all undersøkelse må gå via tannlegen. Det er vanskelig å forstå, både faglig og økonomisk.

Forebygging er en av tannpleierens kjerneoppgaver. Ikke bare forebygging av periodontal sykdom, men av karies, erosjoner, periimplantitt og funksjonelle problemer som utvikler seg gradvis. Vi jobber tett med pasientene og snakker med de om de vanskelige temaene som renhold, kosthold og livsstil. I et samfunn som bruker betydelige ressurser på å reparere sykdom, fremstår det paradoksalt at den delen av tannhelsetjenesten som arbeider systematisk med å forhindre sykdom, ofte gis lavest status. Implantater og rehabilitering gir høyere prestisje enn strukturert risikovurdering og biofilmkontroll, selv om sistnevnte i mange tilfeller kunne redusert behovet for førstnevnte.

Mange tannpleiere opplever å bli betraktet enten som en potensiell konkurrent til tannlegene eller som en produksjonsenhet som skal generere stabile inntekter. Samtidig nedprioriteres ofte investeringer i utstyr som direkte påvirker kvaliteten på vårt arbeid og vår ergonomi. Sløve instrumenter, utsatt oppgradering eller manglende ultralydutstyr og behandlingsstoler som har gjort sitt, er ikke uvanlig. Det er krevende å levere presis behandling av kvalitet når de tekniske forutsetningene ikke prioriteres. Mange tannpleiere sliter med belastningslidelser grunnet dårlig utstyr og er kanskje sykmeldt i lengre perioder. Til sammenligning kan ikke en snekker sette opp et hus med en hammer av gummi. Det føles også urettferdig når en spesialist “tropper opp” på klinikken og kan velge utstyr fra øverste hylle, uten at klinikken stiller spørsmålstegn ved det. 

Tidsrammene illustrerer den samme tankegangen. En grundig undersøkelse som inkluderer periodontal kartlegging, kariesvurdering, slimhinneinspeksjon, bittanalyse, risikovurdering og pasientkommunikasjon krever tid. Når konsultasjonene komprimeres for å øke produksjonen, flyttes fokuset fra kvalitet til kvantitet. Forebygging og diagnostikk er ikke samlebåndsarbeid, men behandles ofte som om det var det.

Utfordringen er også strukturell. Det finnes få kurs spesifikt rettet mot tannpleiere. Systematisk videreutdanning på avansert nivå er nærmest fraværende i Norge. Det finnes ingen formell spesialistutdanning for tannpleiere og få tydelige karriereveier for faglig fordypning. Selv på arenaer som burde være tannpleierens naturlige plattform, ser man begrenset representasjon. På den årlige fagkonferansen i regi av Norsk Tannpleierforening var det først i år at tre tannpleiere sto på podiet. Det burde være en selvfølge, ikke en milepæl.

Når vi i tillegg selv begynner å omtale oss selv som «bare tannpleiere», sier det noe om hvor dypt denne strukturen sitter. Yrkesstolthet svekkes ikke bare av ytre prioriteringer, men også av indre aksept av en underordnet rolle. Det er helt ok å ha et budsjett å handle etter, men det skal ikke være sånn at vi i kontakt med selgere må “hjem og spørre tannlegen” før vi får lov til å bestille utstyret vi faktisk trenger. 

Tannpleieren er en kliniker med bred kompetanse i undersøkelse, diagnostikk og forebygging av sykdom i hele munnhulen. Vi har autorisasjon, behandlingsansvar og refusjonsrett. Vi representerer en ressurs som både er faglig og økonomisk fornuftig å bruke riktig.

Spørsmålet er ikke om tannpleieren har verdi. Spørsmålet er om vi som bransje og som profesjon er villige til å opptre som om vi faktisk har det. 

Jeg har et genuint ønske om at vi tannpleiere kan slå hælene sammen, rette oss opp i ryggen og stolt si; “Jeg er Tannpleier”. 

/Yrkesaktiv tannpleier