En tannhelsereform uten private aktører vil ikke lykkes
Hvis regjeringen utvider pasientenes rettigheter uten å sikre tilstrekkelig behandlingskapasitet, risikerer vi lengre køer, færre valgmuligheter og et todelt tannhelsevesen. Private tannklinikker må være en del av løsningen. Tannhelsereformen skal gjøre nødvendig tannbehandling tilgjengelig for flere. Men en lovfestet rettighet behandler ingen tenner i seg selv. Allerede i dag står pasienter med rett til offentlig finansiert tannbehandling i lange køer. Når flere grupper skal omfattes av reformen, vil etterspørselen øke ytterligere. Hvis kapasiteten ikke følger med, vil resultatet bli at flere får rett til behandling på papiret, mens ventetidene i praksis blir enda lengre. Det vil være et alvorlig nederlag for en reform som nettopp skal gi flere tilgang til nødvendig tannhelsehjelp. Det finnes kapasitet som ikke må gå til spille Private tannklinikker står for over 70 prosent av den samlede tannhelsetjenesten i Norge. De har klinikker, utstyr og fagpersonell som allerede behandler store deler av den voksne befolkningen. Denne kapasiteten må brukes dersom reformen skal gi flere pasienter hjelp innen rimelig tid. Høringsnotatet legger opp til at fylkeskommunene selv skal organisere hvordan tannhelsetjenestene utføres. Det gir rom for lokale løsninger, men innebærer også en risiko for store geografiske forskjeller. Noen fylkeskommuner kan velge å bygge opp egne tjenester, mens andre i større grad bruker private klinikker. Resultatet kan bli at pasientenes tilgang til behandling avhenger av hvor de bor, og at eksisterende privat kapasitet blir stående ubrukt selv der behovet for behandling er stort. Det er vanskelig å forsvare at pasienter skal vente på behandling samtidig som tilgjengelig kapasitet ikke brukes fullt ut. Vi kan ikke løse kapasitetsutfordringen ved å organisere bort behandlingsmuligheter som allerede finnes. Det offentlige skal fortsatt ha ansvaret for rettighetene, prioriteringene og kvaliteten i tannhelsetjenesten. Men offentlig ansvar betyr ikke at all behandling må utføres av offentlige klinikker. Uten tydelige nasjonale føringer for hvordan privat kapasitet skal inngå i reformen, risikerer vi at både tilbudet og pasientenes valgmuligheter varierer betydelig mellom fylkene. En bærekraftig reform må legge til rette for at både offentlige og private behandlere kan bidra. Anbudsmodeller kan svekke tilbudet pasientene er avhengige av Hvordan samarbeidet med private organiseres, vil få store konsekvenser. Dersom fylkeskommunene i hovedsak kjøper tjenester gjennom lokale anbud, kan tilgangen til behandling bli avhengig av hvilke avtaler som inngås i den enkelte fylkeskommune. En slik modell kan favorisere store aktører med betydelig administrativ og økonomisk kapasitet. Mindre, selvstendige klinikker risikerer å tape konkurransen og miste grunnlaget for å opprettholde tilbudet. I verste fall kan de måtte legge ned. Det vil svekke tilbudet i områder der det allerede er krevende å rekruttere tannhelsepersonell. Konsekvensen vil bli at vi bygger ned et mangfold av klinikker og behandlere som reformen egentlig trenger. Når kapasiteten først er borte, er den heller ikke nødvendigvis enkel å bygge opp igjen. For pasientene handler dette også om kontinuitet. Mange har gått til den samme tannlegen i årevis. Behandleren kjenner tannhelsen deres, tidligere behandlinger og individuelle behov. Det gir trygghet og kan gjøre det enklere å følge opp problemer over tid. Pasientene bør ikke måtte bytte tannlege fordi klinikken de stoler på, ikke har vunnet en fylkeskommunal kontrakt. Pasientenes valgfrihet må ikke bli et spørsmål om hvilken klinikk som vant fylkeskommunens siste anbud. Fritt tannlegevalg må være en nasjonal rettighet, slik at pasientene kan velge behandler ut fra egne behov, et etablert forhold til tannlegen, kompetanse, geografi og ventetid, uavhengig av hvor de bor. Kvalifiserte klinikker må ha reelle muligheter til å levere offentlig finansiert behandling på forutsigbare og likeverdige vilkår. Målet må være å bruke kapasiteten som finnes, ikke å begrense pasientenes valgmuligheter gjennom lokale avtaler. Uten bærekraftige takster risikerer vi et todelt tannhelsevesen Det hjelper lite å åpne for private behandlere dersom finansieringen gjør det økonomisk uforsvarlig å delta. I dag varierer takstene i den offentlige tannhelsetjenesten mellom fylkene. NHO Geneo mener det bør innføres en nasjonal takstmodell med forutsigbare og bærekraftige satser, basert på takstene i den offentlige tannhelsetjenesten og justert årlig gjennom forhandlinger. Takstene må dekke kostnadene ved å levere god behandling. Hvis de settes for lavt, vil flere klinikker kunne velge å stå utenfor ordningen. Da mister reformen behandlingskapasitet den er avhengig av, og pasientene får færre steder å henvende seg. Resultatet kan bli lengre ventetider og dårligere tilgang til offentlig finansiert behandling. Finansieringen har også betydning for kvaliteten i tjenesten. Når takstene ikke står i forhold til kostnadene ved å levere behandlingen, vil klinikkene få mindre handlingsrom til å bruke tilstrekkelig tid på pasientene, investere i moderne utstyr og videreutvikle tilbudet. Over tid kan dette svekke forutsetningene for å opprettholde god kvalitet. Skalreformen gi flere tilgang til tannbehandling, må finansieringen gjøre det mulig å levere gode tjenester over tid. Konsekvensen kan bli et todelt tannhelsevesen. De som har råd til å betale selv, kan fortsatt oppsøke privat behandling og få hjelp uten å være avhengige av offentlige avtaler. De som trenger offentlig støtte, får derimot færre behandlere å velge mellom og risikerer lengre ventetid. Dermed vil økonomien i større grad avgjøre hvem som får rask tilgang til behandling, og hvem som må vente. Det er stikk i strid med målet om å redusere økonomiske forskjeller i tannhelse. Offentlig finansiering må derfor innrettes slik at pasienter som trenger støtte, også har reell tilgang til behandling av god kvalitet innen rimelig tid. Pasientene kan ikke vente på at reformen fases inn Reformen skal innføres gradvis. I mellomtiden vil mange fortsatt ha behov for tannbehandling de ikke har råd til å betale for selv. Også pasienter som allerede har rett til offentlig finansiert behandling, risikerer å bli stående i kø fordi det offentlige ikke har kapasitet til å hjelpe dem innen rimelig tid. HELFO-refusjon bør derfor gjeninnføres og utvides for pasientgrupper med rett til offentlig finansiert tannbehandling. Det vil gjøre det mulig å bruke hele tannhelsetjenesten, slik at pasientene kan få nødvendig behandling hos private tannleger når det offentlige tilbudet ikke strekker til. Ordningen må videreutvikles til å omfatte nye pasientgrupper som av medisinske årsaker har behov for offentlig støtte, uten at de må vente på at hele tannhelsereformen fases inn. Dette er en praktisk måte å bruke eksisterende kapasitet på. Pasientene får flere behandlere å velge mellom, kortere vei til nødvendig hjelp og mulighet til å få behandling før problemene vokser seg større. Samtidig kan det offentlige bruke ressursene sine mer effektivt, uten å måtte bygge opp all kapasiteten selv. For pasienter som ikke har økonomi til å dekke egenandeler, må NAV fortsatt være et fungerende sikkerhetsnett. Hjelpen må være rask og forutsigbar, slik at økonomi og saksbehandling ikke hindrer nødvendig behandling. Pasienter som har behov for og rett til offentlig støtte, må få hjelpen de trenger fra den samlede tannhelsetjenesten. De skal ikke måtte vente på at reformen fases inn når behandlingskapasiteten allerede finnes. En tannhelsereform som treffer pasientene Regjeringen har anslått at en universell tannhelsetjeneste vil øke de offentlige utgiftene med rundt 9 milliarder kroner årlig. Samtidig viser SSBs levekårsundersøkelse fra 2026 at 77 prosent av nordmenn opplever å ha god eller svært god tannhelse. Når støtten fases inn etter alder, er det heller ikke gitt at de med størst behandlingsbehov eller svakest økonomi får den først. Spørsmålet blir da hvordan en så kostbar reform skal prioriteres opp mot andre viktige oppgaver innen helse og omsorg, samtidig som regjeringen skal sikre bærekraftige offentlige budsjetter. Uansett hvordan denne prioriteringen lander, må reformen sørge for at pasientene får tilgang til nødvendig behandling. Det forutsetter at den samlede kapasiteten i tannhelsetjenesten tas i bruk, og at private klinikker får en reell plass i ordningen. NHO Geneo stiller tre krav til en vellykket tannhelsereform: Fritt tannlegevalg må være den nasjonale hovedmodellen. Finansieringsvilkårene må være nasjonale og bærekraftige. HELFO må videreutvikles som en målrettet støtteordning.Tannhelsereformen må måles på om pasientene faktisk får behandling. Tannhelsereformen må måles på om pasientene faktisk får behandling. Da må den innrettes slik at kapasiteten finnes, finansieringen fungerer og pasientene kan velge tannlege...
