Gjenbruk av tannhelsematerialer: En vakker tanke, vanskelig i praksis

Titan og zirkonia brukes av tannleger og tannteknikere over hele verden. De gjør livet enklere og rimeligere for pasientene. I likhet med mange andre materialer i tannhelsetjenesten egner de seg dårlig for gjenbruk.

Titan

Titan er ikke et spesielt dyrt metall. Titanplater kan kjøpes av hvem som helst, for eksempel i nettbutikker som Alibaba, til rundt 150 kroner per kilo. Å fremstille medisinsk titan er derimot en kostbar prosess. Titan som brukes i medisinske implantater har renhetsgrad 4 eller 5. Titan av grad 4 er omtrent 99 prosent rent. Titan av grad 5 er legert med aluminium og vanadium, noe som gjør det sterkere og mer slitesterkt. Rent medisinsk titan koster mellom 2 000 og 6 000 kroner per kilo i innkjøp. Det er sertifikatene som driver prisen opp. Hvis man i stedet regner prisen på implantatskruer eller hofteproteser i kilo, havner vi et sted mellom 30 000 og 60 000 kroner per kilo.

Finnes det ingen mulighet for å gjenvinne en så kostbar ressurs? Svaret er nei, av flere grunner. For det første er det verken enkelt – og fremfor alt ikke etisk – å fjerne et tannimplantat fra en levende eller avdød person. I tillegg er volumet rett og slett for lite.

Men mennesker kremeres jo. Kunne ikke titan fra hofteproteser gjenbrukes til dentale implantater? Nei, det går heller ikke. For det første er det forbudt. Ifølge svensk lov er det ikke tillatt å gjenbruke implantater som allerede har vært brukt i en person. For det andre er prosessen med å rense og omsmelte materialet både krevende og kostbar. Det ville rett og slett ikke lønne seg.

Zirkonia

Materialer til tannerstatninger fører til svinn. Fresing gir i sin natur mye avfall. Zirkonia – eller zirkoniumdioksid – leveres ofte i sirkulære blokker, eller «pucker». Svinnet ved fresing av tannerstatninger fra en puck varierer. Det er mulig å frese flere arbeider fra samme puck. Med optimalisert «nesting» kan man få plass til flere jobber på én puck. Likevel er svinnet betydelig.

En japansk studie fra 2024 anslo at rundt 30 prosent av en typisk zirkoniapuck blir til fresestøv. Ytterligere 50 prosent kastes som rester. Totalt altså rundt 80 prosent. Forskerne konkluderte med at det finnes betydelige økonomiske og miljømessige insentiver for å gjenvinne zirkonia.

Michael Braian

Akkurat som i tilfellet med titan er prosessen med å gjenvinne zirkonia vanskelig og kostbar. Her ser det likevel ut til å finnes interesse for bedre gjenvinningsløsninger. Det foregår mye forskning på området. Men spesialisttannlege og tanntekniker Michael Braian er skeptisk.

– Det finnes ingen lønnsomhet i å gjenvinne, fordi materialet ikke er dyrt. Det finnes kinesiske lavprisprodukter som er ufattelig billige. Hadde det vært gull, ville man gjenvunnet hvert eneste gram. Den raskeste måten å avslutte en diskusjon på er å si at det blir for dyrt. Mange kan ha rett, men ingen har lyst til å betale mer for det.

– Zirkoniumdioksid er ikke et dyrt materiale, og så vidt jeg vet er ikke zirkoniapulver noen stor miljøsynder. Da er det verre med alle oljene og andre væsker som brukes i fresemaskinene, vannet som blir kontaminert under nedkjøling, og all strømmen som brukes for å produsere en eneste krone.

Sølv, kobolt og annet

Det finnes flere materialer som i prinsippet kunne vært aktuelle for gjenvinning. I en studie fra India fra 2013 beregnet en gruppe forskere at man kunne utvinne rundt 500 kilo sølv per år ved å gjenvinne legeringer som brukes ved landets tannlegeutdanninger.

Litiumdisilikat brukes til mange av de samme formålene som zirkonia. Svinnet ligger på rundt 20–40 prosent, siden litiumdisilikat leveres i mindre blokker. Legeringen kobolt-krom brukes som «skjelett» i mange tanntekniske produkter. Kanskje 30–40 prosent av innkjøpt kobolt-krom går tapt som restprodukter eller avfall ved fresing og sliping. Ved støping kan ytterligere 10–20 prosent gå tapt, avhengig av hvor presis støpeprosessen er. Støv og metallspåner fra bearbeidingen må dessuten håndteres som farlig avfall.

Er gjenvinning av moderne materialer mulig? Prosessene er kostbare og kan endre materialets egenskaper. Det finnes også risiko for kontaminering. Myndighetene stiller krav til sporbarhet, og ansvarsforhold kan bli kompliserte dersom noe går galt. I tillegg tillater ikke etiske regler medisinsk gjenbruk.

Det kan likevel bli annerledes i fremtiden dersom ny teknologi og nye metoder utvikles. I dag er effektiv resirkulering av brukte tannhelsematerialer fortsatt en fjern tanke.

Tannhelse: En lang tradisjon for gjenbruk

Blant de første arkeologiske funnene av protetisk tannbehandling stammer fra etruskiske graver. Etruskernes sivilisasjon var en forløper til Romerriket. Allerede rundt 400 f.Kr. kunne etruskiske tannleger lage broer av gulltråd og tenner fra andre mennesker. I lang tid ble tenner fra avdøde brukt i proteser. Etter det berømte slaget ved Waterloo i 1815, der titusener av soldater døde, oppsto begrepet «Waterloo-tenner». Tennene fra døde soldater var ettertraktede fordi de ofte stammet fra unge og ellers friske menn.

Kanskje er dagens digitale smile design-systemer en moderne form for gjenbruk. De innskannede bibliotekene av tenner stammer opprinnelig fra virkelige personer. Tannformene gjenbrukes – men i digital form.