Regjeringen tar fra deg tannlegen din. Og kaller det en rettighet.

Gratulerer. Du har fått en ny rettighet. Staten skal betale mer av tannlegeregningen din. Det er bare én hake: Du får ikke bruke rettigheten hos tannlegen du faktisk vil gå til.

Tannlegen din har ledig time på tirsdag. Fylkeskommunen har kanskje plass om fire måneder. Eller om ett år, hvis du faktisk trenger videre behandling. Det kommer helt an på hvilket fylke du bor i. Det eneste som er likt over hele landet, er at ingen av fylkene svømmer over av ledige timer. Men det er bare der staten betaler. Staten betaler for køen, ikke for stolen som står ledig.

Det høres ut som satire. Unge voksne har allerede fått kjenne det på tennene. Og 19. oktober sendte regjeringen forslaget om å gjøre det samme med resten av oss på høring.

Et system som virker

Norsk tannhelse er ikke et havarert system som må reddes fra seg selv. Det er ikke mine ord. Det er departementets. Helse- og omsorgsdepartementet skriver selv at tjenesten ikke er i krise, men godt fungerende, med høy produksjon og korte ventetider.

Det er en av de delene av helsevesenet som fungerer best. Og ironisk nok den delen der det offentlige har minst med driften å gjøre. Forenklet kan man beskrive det slik: Det offentlige tar seg av barn, ungdom og dem som trenger det mest. Private tannleger behandler nesten alle voksne, i klinikker de har bygget selv, med pasienter de har fulgt hele livet. Det burde få noen til å tenke seg om før de bygger det om til noe som ligner mer på resten av helsevesenet.

Det har ikke vært perfekt. Noen har ikke hatt råd. Men de er et fåtall godt kjente grupper som kan treffes med konkrete tiltak i systemet vi allerede har. Det er ikke tannlegene som er problemet. Det er regningen. Og man fikser ikke en regning ved å bygge om hele helsetjenesten rundt den.

Så begynte politikerne å dele ut rettigheter

De siste årene har unge voksne fått rett til offentlig betalt tannbehandling, nå til og med 28 år. Unge voksne er ikke gruppen med størst behov, og det vet alle som jobber med tenner. Stortinget ba om helsefaglige prioriteringer. Regjeringen valgte fødselsår. Det er lettere å telle, og lettere å love.

Rettigheten gjelder i utgangspunktet bare hos fylkets egne klinikker. Politikere kan vedta rettigheter. De kan ikke vedta frem ledige tannlegetimer. Vi har klart å gjøre en ledig tannlegestol utilgjengelig ved hjelp av et politisk vedtak.

Nå vil regjeringen gjøre det samme med alle. Årskull for årskull, fra 29-åringene og oppover, i det tempoet hvert statsbudsjett tillater, med fylkeskommunene som ansvarlige. Vi har ikke engang fått generalprøven til å fungere. Men nå planlegges det premiere for hele Norge.

Nesten to år for en visdomstann

En ung pasient i Drammen, der vi selv driver klinikk, ville fjerne en visdomstann som truet nabotannen. For noen år siden hadde hun bestilt time, betalt, og vært ferdig samme uke. Så fikk hun en rettighet: 75 prosent rabatt, men bare hos fylket. Og fylket hadde tolv måneders ventetid på vurdering, og opptil åtte til før behandling. Nesten to år. Går hun til oss, noen hundre meter unna, mister hun rabatten. Så hun venter. Det er det eneste fornuftige, økonomisk.

Dette problemet fantes ikke før. Det er ikke mangel på tannleger som har skapt det. Det er reguleringen. Vi har gitt henne en rettighet som gjør det lønnsomt å vente til tannen gjør vondt nok.

Det er ikke tannlegene i det offentlige jeg kritiserer. De gjør jobben sin under forhold ingen av oss ville godtatt. Det er politikerne som deler ut rettigheter uten å sørge for at noen kan innfri dem, og uten å tilsynelatende ha snakket med noen av tannlegene som jobber for fylkeskommunene.

Nedbygging, ett årskull om gangen

Jeg leder en av Norges største private tannhelsegrupper. Vi har folk som kan skrive anbud og holde orden på femten fylkesregelverk. Den lille tannlegen på bygda har én sekretær, to behandlingsrom og pasienter hun har fulgt i tjue år. Hun har ingen å sette på anbud.

Nå skal hun miste pasientene sine ett årskull om gangen, i det tempoet hvert statsbudsjett bestemmer, i forhandlinger hun ikke har noe å si i. Hun vet ikke hvilket årskull som ryker neste år, eller om fylket vil ha avtale med henne, sette det ut på anbud, eller bygge selv. Hun vet bare at det blir mindre. Hvem investerer i utstyr under slike vilkår? Hvem ansetter? Hvem tar over klinikken når hun gir seg?

Dette er ikke en reform. Det er en nedbygging av en hel bransje, budsjett for budsjett, uten at noen har sagt det høyt.

Jeg har jobbet med tannhelse i over ti år, og jeg er ikke mot at folk skal få hjelp. Jeg er skeptisk til at det offentlige skal styre mer av noe som virker, fordi jeg har sett hva som skjer da. Man fikser ett problem og skaper to nye. Pasienten bryr seg ikke om det står fylkeskommune eller folketrygd på regningen. Hun bryr seg om hun får time før det gjør vondt og før det er for seint. Og når bygdetannlegen låser døren for siste gang, står ikke fylket klar med en ny klinikk på andre siden av gaten.

Vi trenger ikke finne opp tannlegen på nytt

Norge har allerede et system som virker. Det heter Helfo. Staten betaler sin del rett til tannlegen, etter faste takster, og du som pasient betaler resten. Du velger tannlege selv. Rettigheten er lik i Finnmark og Agder, og den følger deg dit det er ledig time, ikke dit fylket (ikke) har plass. Slik betaler vi for legehjelp allerede.

Stortinget ba om å få en slik modell utredet. Regjeringen så på den. Og la den bort. Det er ikke for sent å hente den frem igjen.

Selvfølgelig må staten sette priser og kontrollere pengebruken. En åpen regning uten tak ber jeg ikke om. Jeg tar faste takster og tilsyn fremfor anbud når som helst.

Bremseklossen

Så hvorfor velger regjeringen fylket likevel? Her er min oppfatning, og den er ikke vakker.

Regjeringens eget anslag for full reform er rundt ni milliarder i året. For dyrt å levere. For populært å si nei til. Fylket løser det dilemmaet, for folk i kø koster ingenting. Helfo utløser en regning hver gang en tannlege gjør jobben. Fylket utløser en regning bare når det har plass, og hvor mye plass det har, bestemmer staten gjennom bevilgningen. Køen er ikke en feil ved modellen. Køen er modellen. Den gjør at man kan love alt og betale for litt.

Jeg tror ikke det er tilfeldig. Det er derfor Helfo ble lagt bort, og derfor rettigheten rulles ut ett årskull om gangen. Det er smart, og til dels kynisk, helsepolitikk. Det er bare ikke god tannhelse.

I stedet skal femten fylkeskommuner bygge hvert sitt system, med egne avtaler, anbud og køer, for en rettighet som skal være lik for alle. Det er ikke en reform. Det er femten reformer, og ingen av dem har flere tannleger enn i dag.

Så her er påstanden min, og jeg tar gjerne imot motbevis: Fylkesmodellen er dårligere enn den vi har i dag, på det eneste som teller: hvor mange som får behandling. Utvider vi dagens Helfo-ordning, uten å flytte en pasient eller skrive et anbud, får flere nordmenn behandling enn med regjeringens forslag. Ikke fordi det er en bedre reform. Fordi det ikke er en reform. Det er bare å betale for de tannlegene vi allerede har.

Og hvis regjeringen likevel insisterer på fylket, står svaret i dens eget høringsnotat: fritt tannhelsevalg. Fylket inngår avtale med alle klinikker som oppfyller kravene, og pasienten velger selv. Trøndelag gjør det allerede? Det eneste som mangler, er at det blir en rett i loven, ikke noe hvert fylkesting kan velge bort basert på dagsformen.

Ikke riv ned det vi har bygget

Jan Christian Vestre kan bli helseministeren som gjorde tannlegen tilgjengelig for langt flere. Han kan også bli mannen bak en reform som tar knekken på små klinikker i distriktene for å bygge et fylkessystem som allerede har kø, og som ga folk en rettighet uten et sted å bruke den.

Så her er mitt forslag til helseministeren: Slutt å telle hvor mange som har fått en rettighet. Begynn å telle hvor mange som får behandling. Og hvis du virkelig vil gi folk bedre tannhelse, så la dem beholde tannlegen sin.