Tannhelse er ikke det samme som somatisk helsehjelp – og kanskje skal det heller ikke være det

I debatten om tannhelse i Norge dukker en tanke stadig opp: Tannbehandling bør likestilles med øvrige helsetjenester – at den bør være en naturlig del av det offentlige tilbudet, på lik linje med fastlegeordningen eller behandling på sykehus. Det høres både rettferdig og solidarisk ut. Men er det egentlig så enkelt?

Tannhelse skiller seg fra annen helsehjelp på flere viktige måter. For mange handler det i stor grad om livsstil, daglige rutiner og egenomsorg. Akkurat som vi dusjer, klipper håret eller trener, pusser vi tennene og går til kontroll hos tannlegen. Hull i tennene skyldes sjelden systemsvikt – oftere handler det om sukkerinntak, manglende forebygging og uteblitte undersøkelser. Spørsmålet er: Skal dette sidestilles med behandling av hjerteinfarkt, kreft eller kroniske sykdommer?

Det betyr ikke at vi ikke skal gi støtte der det trengs. Barn og unge, eldre i omsorg, personer med rusutfordringer og psykiske lidelser – her er det selvsagt riktig med et offentlig ansvar. Men for det store flertallet av voksne nordmenn er tannbehandling en utgift man kan planlegge for, og et ansvar man i stor grad må ta selv.

Kanskje trenger vi ikke en ny reform, men en ærligere samtale. Tannhelse er viktig, men det er ikke nødvendigvis «hull» i velferden som fører til hull i tennene. Kanskje er det mer treffende å si at vi trenger bedre vaner og et mer målrettet offentlig tilbud – ikke nødvendigvis et helt nytt system.

Det er mye som kan forbedres i norsk tannhelse, men det betyr ikke at den må bli identisk med resten av helsevesenet. Kanskje bør vi heller anerkjenne at tannhelse er noe eget – og at det er helt greit.

/Erfaren tannlege