Fire ganger så mye forebyggende tannhelsearbeid i Troms som i Agder
Troms har det høyeste samlede tannhelseindekset blant fylkeskommunene, mens Agder ligger lavest. Den største forskjellen finner forskerne i det forebyggende tannhelsearbeidet, der Troms ligger nær fire ganger så høyt som Agder. Det viser en ny rapport fra Senter for økonomisk forskning (SØF), utarbeidet på oppdrag fra KS.
Hvor mye offentlig tannhelsetjeneste produseres egentlig i ulike deler av landet? Og hvor store er forskjellene mellom fylkeskommunene?
Det har hittil vært vanskelig å svare på dette på en enhetlig måte. Nå har Senter for økonomisk forskning (SØF), på oppdrag fra KS, utviklet et forslag til en felles produksjonsindeks for fylkeskommunene. For tannhelsetjenesten er formålet å måle omfanget av tjenesteproduksjonen og gjøre det mulig å sammenligne fylkeskommunene.
Indeksen bygger på tre indikatorer: undersøkelse og behandling av prioriterte pasienter, tannhelse blant 12-åringer og omfanget av det utadrettede forebyggende arbeidet.
Prioriterte pasienter veier tyngst
Den klart tyngste indikatoren er andelen prioriterte pasienter som er undersøkt eller behandlet. Den utgjør 80 prosent av tannhelseindeksen. SIC-indikatoren for 12-åringer og det utadrettede forebyggende arbeidet utgjør 10 prosent hver.
Den høye vekten på prioriterte pasienter henger sammen med at disse pasientgruppene utgjør kjernen i den offentlige tannhelsetjenesten.
Behandling av øvrige voksne er ikke tatt med i indeksen. Ifølge rapporten varierer omfanget av denne virksomheten betydelig mellom fylkeskommunene, blant annet på grunn av forskjeller i konkurransen fra private tannleger og i hvordan den offentlige tannhelsetjenesten er organisert.
Små forskjeller i samlet tannhelseproduksjon
Det samlede tannhelseindekset varierer fra 0,87 til 1,16 mellom fylkeskommunene. Det er relativt små forskjeller sammenlignet med variasjonen i flere av de andre indikatorene. Også indikatoren for undersøkelse og behandling av prioriterte pasienter varierer relativt lite, fra 0,89 til 1,16.
Den klart største variasjonen finner forskerne i det forebyggende arbeidet. Her varierer indeksen fra 0,34 til 1,96. Det høyeste nivået er dermed rundt 5,8 ganger så høyt som det laveste.
Buskerud ligger høyest med 1,96, mens Innlandet ligger lavest med 0,34. En indeks på 1,96 betyr at omfanget av forebyggende arbeid ligger omtrent dobbelt så høyt som landsgjennomsnittet. Troms har en indeks på 1,42, mens Agder ligger på 0,37. Troms ligger dermed rundt 3,8 ganger så høyt som Agder på denne indikatoren.
Troms på topp – Agder på bunn
Når de tre indikatorene vektes sammen, kommer Troms høyest, med en samlet tannhelseindeks på 1,16. Nordland følger like bak med 1,15. I motsatt ende ligger Agder på 0,87, etterfulgt av Telemark på 0,88 og Oslo på 0,89.
Rapporten peker på at fylkene med lavest samlet score har én tydelig fellesnevner: De registrerer relativt få timer med forebyggende tannhelsearbeid.
Små forskjeller i tannhelsen blant 12-åringer
Det er derimot svært små forskjeller mellom fylkeskommunene når det gjelder tannhelsen blant 12-åringer. SIC-indikatoren varierer fra 0,97 til 1,02, og standardavviket er bare 0,01.
SIC-indeksen måler gjennomsnittlig antall tenner med karies blant 12-åringer som har vært til undersøkelse. I produksjonsindeksen er målet omformulert slik at det i stedet uttrykker andelen tenner uten karies.
Forskerne tar utgangspunkt i at en 12-åring normalt har mellom 24 og 28 tenner, men bruker 24 tenner i beregningen. Indikatoren defineres dermed som andelen av tennene som er uten karies.
Ifølge rapportforfatterne er en fordel med denne indikatoren at den kan si noe om resultatet i form av tannhelse uten å være påvirket på samme måte av hvilke pasienter fylkeskommunen velger å kalle inn til undersøkelse.
Et produksjonsmål – ikke et kvalitetsstempel
Det er viktig å understreke at indeksen ikke er en rangering av hvilke fylker som har best eller dårligst tannhelsetjeneste.
Produksjonsindeksen er først og fremst et mål på omfanget av tjenesteproduksjonen sett i forhold til en relevant målgruppe. Den sier ikke i seg selv hvor effektivt ressursene brukes, eller gir et fullstendig bilde av kvaliteten på tannhelsetjenesten.
Rapporten skiller også mellom produksjon og ulike former for kvalitet. For eksempel kan tannhelse blant barn si noe om resultatkvalitet, mens antall undersøkte og behandlede pasienter først og fremst sier noe om tjenesteomfanget.
For tannhelsetjenesten er det derfor særlig én forskjell som skiller seg ut: Omfanget av det forebyggende arbeidet varierer kraftig mellom fylkeskommunene, mens forskjellene i undersøkelse og behandling av prioriterte pasienter og i tannhelse blant 12-åringer er langt mindre.
De presenterte beregningene bygger på 2024-data. Rapporten er et forslag til hvordan en produksjonsindeks kan utformes, og er ment som et verktøy for sammenligning, styring og analyse – ikke som en karakterbok for tannhelsetjenesten.
