Intensiv debatt om fremtidens tannlegeutdanning
Fremtidens tannhelsetjenester og tannlegeutdanning står overfor store endringer. Diskusjonen dreier seg først og fremst om finansiering, klinisk praksis og pasienttilgang, og tydelige motsetninger har oppstått mellom universitetenes representanter og eksterne aktører.
Kjernen i konflikten gjelder hvordan de odontologiske utdanningsmiljøene organiseres og finansieres. Universitetene i Oslo, Bergen og Tromsø understreker at undervisning, forskning og klinisk praksis må være tett integrert for å sikre kvalitet og relevans. De peker på at studenter risikerer å gå glipp av verdifull klinisk erfaring, spesielt når visse pasientgrupper i stor grad får behandling i den offentlige tannhelsetjenesten (DOT). Kostnader for klinikkplasser belastes universitetene. Tromsø-modellen, der studentene får mye klinisk trening i offentlig tannhelsetjenesten (DOT), er forskningsbasert, men bedriver ikke forskning i samme omfang som interne universitetsklinikker.
En sentral utfordring som fremheves i debatten, er forskjellen i finansiering mellom tannlege- og medisinstudenter. Medisinstudenter får klinisk praksis finansiert gjennom helseforetak under Helse- og omsorgsdepartementet, mens tannlegestudentene må hente midler til klinikkdrift fra universitetets grunnfinansiering. Dette skaper betydelige økonomiske forskjeller og påvirker muligheten til å gi studentene bred klinisk erfaring.
Motparten, representert av Ellen Berggreen og Elin Synnøve Hadler-Olsen, fremhever at utdanningen må møte samfunnets behov. En økende andel eldre og pasienter med komplekse behov krever kompetanse som ikke alltid kan utvikles gjennom studentbehandling. Sektoransvar og finansieringsstrukturer trekkes frem som sentrale faktorer. Samtidig kritiserer de universitetene for ikke å ha vært fullt involvert i nasjonale utredninger, noe som ifølge dem kan påvirke utdanningens relevans.
Debatten berører også spørsmål om representasjon og potensielle interessekonflikter. Enkelte aktører oppfattes å uttale seg med autoritet uten tydelig tilknytning til alle berørte utdanningsinstitusjoner, noe som reiser spørsmål om rolleblanding og hvem som faktisk kan tale for de odontologiske miljøene.
Pasienttilgang er en annen viktig dimensjon. Mange unge voksne og spesielle pasientgrupper, som personer med odontofobi eller traumatiske erfaringer, har tidligere vært en del av universitetsklinikkene. Når disse gruppene nå i større grad får støtte i den offentlige tannhelsetjenesten, risikerer studentene å miste viktig klinisk erfaring. Utdanningsklinikkene tilbyr ikke samme økonomiske støtteordninger som DOT, og dersom pasientene hadde fått gratis eller symbolsk behandling ved universitetene, ville studentene fått bredere erfaring og større pasienttilgang.
Debatten handler derfor ikke om å overta behandlingstilbudet, men om hvordan utdanningskvaliteten kan sikres samtidig som pasientene får nødvendig behandling. Hvordan debatten vil utvikle seg, gjenstår å se.
Kilder
Les mer: Kritikken bommer. Vår analyse av tannhelsetjenesten står støtt >>
Les mer: Fremtidens tannhelsetjenester og tannlegeutdanning nok en gang >>
Les mer: Bedre vilkår for tannlegeutdanningen krever forståelse av sektoransvar >>
Les mer: Tromsømodellen – en suksesshistorie som har sikret tannhelsetjenesten i Nord-Norge >>
