Denne artikkelen er en annonse og utgjør ikke en del av Dental24s redaksjonelle innhold.
Når mindre er mer: Vellykket tannbleking av en tann som er blitt helt mørk etter et traume
Noen ganger kan misfarging av traumatiserte tenner utvikle seg gradvis og uten merkbare symptomer, noe som senere fører til diagnostiske og terapeutiske utfordringer. Følgende tilfeller illustrerer et slikt scenario med en 28 år gammel kvinnelig pasient som trengte behandling hele nitten år etter det opprinnelige traumet.
Hun ble utsatt for et dentalt traume i 2006. Da var hun bare ni år gammel. Ifølge henne selv syntes den berørte tannen, 11, å være helt normal i mange år etter uhellet. Men rundt 2016 la hun for første gang merke til en liten fargeforandring, og i 2018 hadde misfargingen i økende grad blitt signifikant (fig. 1).
Etter at hun hadde fullført sitt studium i odontologi, vurderte hun selv situasjonen i 2025. En røntgenundersøkelse viset at pulpakammeret var blitt helt mørkt, uten synlig kanalstruktur, selv om det ikke fantes tegn til periapikal patologi eller benresorpsjon på røntgenbildene (fig. 2). Følgelig var verken behandling av rotkanalen eller intern bleking gjennomførbar. I tillegg reagerte ikke tannen på vitalitetstester, men det forelå ikke klare indikasjoner på pulpanekrose.
Fig. 1 – Opprinnelig situasjon & Fig. 2 – Røntgenbilde
Disse funnene gav henne en formening om at skallfasett ville være den eneste løsningen, noe som hun egentlig ikke ønsket, dersom det fantes andre alternativer. Til slutt kom hun til mitt tannlegekontor på let etter en minimalt invasiv behandling.
På grunn av den allerede nevnte fullstendig oblitererte kanalen, og fordi konvensjonell endodontisk behandling var umulig, ble også intern bleking utelukket, ettersom det å skape tilgang til pulpakammeret ville kreve et invasivt inngrep.
Ettersom det ikke fantes kliniske tegn eller noe på røntgenbildet som tydet på betennelse (fig. 2), bestemte jeg meg for å følge en prosedyre for utvendig bleking for å oppnå estetisk forbedring uten å sette tannens struktur i fare.
Etter en profesjonell rensing av tannen tok jeg tannfargen, som viste seg å være A3, på den berørte tann 11, sammen med B1 på tann 21 (fig. 3 og 4).
Fig. 3 – Opprinnelig farge: tann 11 & Fig. 4 – Opprinnelig farge: tann 21
Til blekeprosedyren brukte vi en allerede eksisterende tilpasset blekeskinne og Opalescence PF blekegel med 10 % karbamidperoksid (Ultradent Products, Inc.). Først ble overkjeven behandlet i to uker for å ta seg av den samlede omgivende tannfargen (fig. 5).
Fig. 5 – Resultat etter 3 uker: overkjeve
Deretter fokuserte behandlingen utelukkende på den berørte tann 11 i en ytterligere periode på tre uker. Etter totalt fem uker hadde tannfargen bedret seg til en vakker BL4 på tann 11 og BL3 på tann 21 (fig. 6 og 7), noe som betyr at tannfargen på tann 11 nesten svarer helt til den på de omliggende tennene (fig. 8). Pasienten var helt tilfreds med resultatet og veldig glad for at det ikke var nødvendig med invasivt inngrep.
Fig. 6 – Endelig resultat etter 5 uker: tann 11 & Fig. 7 – Endelig resultat etter 5 uker: tann 21
Det var også veldig tilfredsstillende for meg å se at jeg med en klassisk utvendig blekeprosedyre med gel med relativt lav konsentrasjon kunne oppnå en slik flott blekeeffekt. Når man tar i betraktning at neste alternativ kanskje ville vært en indirekte skallfasett, viste denne behandlingen seg klart å være det beste valget. Selv om en prosedyre med utvendig bleking ikke skulle ha gitt ønsket resultat, ville det fortsatt være viktig å vurdere en slik behandling, ettersom enhver fargeforbedring letter arbeidet for tannteknikeren som skal lage den keramiske løsningen.
Fig. 8 – Endelig resultat etter 5 uker: overkjeve
Dette tilfellet viser særlig at det å gå for mer skånsomme, mindre invasive behandlinger kan lønne seg, selv om resultatet i utgangspunktet kan være usikkert. Det utmerkede resultatet som ble oppnådd med Opalescence PF 10 % understreker hvor effektive og pålitelige prosedyrer for utvendig bleking kan være, selv i komplekse tilfeller med fullstendig obliterering av pulpakanalen. Den skånsomme sammensetningen gir en bemerkelsesverdig effekt, uten å sette tannstrukturen i fare eller å forårsake sensitivitet. Enda mer imponerende, selv pasienten – en ung tannlege – ble begeistret over det estetiske resultatet og det faktum at denne enkle, konservative tilnærmingen kunne gi et så overbevisende resultat. Til syvende og sist viser dette tilfellet at mindre absolutt kan være mer innen moderne tannbehandling.
