Fra Trollhättan til Fredrikstad – pendlingen som ble et yrkesliv
Lena Nylen Tofeldt bor i Trollhättan og pendler to timer hver vei til Fredrikstad, hvor hun jobber som kjeveortoped ved Colosseum Fredrikstad. For henne er ikke grensen noe tydelig skille, men en del av en etablert hverdag mellom to land.
Til venstre: Lena Nylen Tofeldt
Det er en strekning hun har tilbakelagt i mange år nå. Ofte nok til at det ikke lenger oppleves som noe spesielt, men samtidig lang nok til å definere en del av arbeidslivet hennes. En hverdag der to land flyter sammen gjennom motorveier, broer og rutiner.
På klinikken i Fredrikstad venter pasienter og kolleger. Arbeidet som kjeveortoped skiller seg ikke nevneverdig fra det hun en gang utdannet seg til i Göteborg og senere arbeidet med i Lidköping.
– Selve arbeidet er veldig likt. Det er de samme typene pasienter og de samme type behandlinger. Som spesialist har man også ganske stor frihet til å legge opp arbeidet selv, sier hun.
Det er ikke i behandlingsrommet forskjellene blir tydelige, men i systemet rundt. Lena begynte å arbeide i Norge i 2007. Veien dit var ikke planlagt i detalj, men vokste frem gjennom kontakter. En kollega som allerede hadde tatt steget over grensen, ble den første puslespillbrikken.
– Jeg kjente en annen spesialist som begynte i Norge litt før meg. Da vi snakket om det, hørtes det interessant ut, og så ble jeg kontaktet av arbeidsgiveren. Litt headhunting, egentlig.
På den tiden arbeidet hun i Lidköping, etter tannlegeutdanning i Göteborg og spesialistutdanning som ble fullført i 2005. Norge ble ikke et definitivt brudd, men snarere en forlengelse av et yrkesliv som allerede beveget seg geografisk.
I dag er det pendlingen som rammer inn hverdagen. Tre dager i uken i Norge, resten i Sverige. Et opplegg som har blitt vanlig blant svensk tannhelsepersonell i grenseområdene.
– Jeg har aldri jobbet heltid i Norge. Lønnen er såpass mye høyere at jeg kan jobbe mindre og likevel ha samme økonomi som i Sverige.
Det er en av de tydeligste forskjellene hun trekker frem: muligheten til å arbeide mindre uten å måtte gå på kompromiss med økonomien. Men det handler ikke bare om lønn. Også arbeidstiden er organisert annerledes. Kortere arbeidsdager, mer konsentrerte timeplaner og større fleksibilitet i hvordan uken bygges opp.
– Det er ganske vanlig å jobbe tre eller fire dager i uken når man pendler. Fem dager er uvanlig.
Kollegene er en stor grunn til at Lena trives så godt på arbeidsplassen sin i Fredrikstad.
Privat tannhelse og fri etablering preger det norske systemet
Samtidig beskriver hun hvordan tannhelsetjenesten i Norge er organisert på en annen måte enn i Sverige. De fleste virksomheter er private med fri etablering og større konkurranse mellom klinikker. Det påvirker tilgjengeligheten – og pasientstrømmen.
– Det er mer konkurranse om pasientene. Og pasientene betaler en del av behandlingen selv.
Det skaper ifølge henne både muligheter og utfordringer.
– Det gjør at flere kan få behandling om de vil, selv om behovet ikke er så stort. Men det blir ikke helt rettferdig heller.
Sammenlignet med Sverige, der helsetjenesten i større grad styres av offentlige kriterier, opplever hun et system som både kan være mer tilgjengelig og mer ujevnt på samme tid.
– Det er trist når man må nekte behandling i Sverige fordi noen ikke oppfyller kravene. Det ville ikke fungert på samme måte i Norge, for da ville pasientene søke seg videre, eller så ville nye aktører etablere seg.
Da hun begynte i Norge, opplevde hun dessuten et system med mindre administrasjon og større handlingsrom enn i Sverige.
– Det var mye enklere i starten. Mindre byråkrati og lettere å påvirke arbeidshverdagen.
Men over tid har hun sett hvordan systemet har endret seg. Organisasjonene har vokst, blitt mer standardiserte og styrt av felles retningslinjer.
– Nå er det mer oppstyrt. Samme kvalitet og samme arbeidsmåte overalt. Det er bra, men det gir mindre rom for den enkelte klinikken.
Til tross for endringene beskriver hun arbeidssituasjonen sin som stabil – og først og fremst trivelig.
– Jeg trives veldig godt i Norge. Jeg har veldig gode kolleger, og det betyr mye.
Pendlingen på rundt to timer én vei har blitt en del av livsrytmen snarere enn et hinder. Men den gjør også at hun stadig beveger seg mellom to sammenhenger – to arbeidsmarkeder, to systemer, to hverdagslogikker. Når hun ser fremover, handler det ikke om et tydelig sluttpunkt, men heller en gradvis nedtrapping.
– Jeg har begynt å tenke på pensjon, men jeg trives så godt at jeg nok kommer til å fortsette, bare i litt mindre omfang.
