Et hjertesukk fra en tannpleier i privat sektor: Hvor mye skal vi egentlig finne oss i?
Etter mange år som tannpleier i privat sektor har jeg begynt å stille spørsmål ved en del av det vi tilsynelatende bare aksepterer som en selvfølge. Vi snakker mye om tannpleierens viktige rolle i fremtidens tannhelsetjeneste. Vi snakker om forebygging, pasientbehandling, selvstendig ansvar, effektiv ressursbruk og hvordan tannpleiere kan bidra til å avlaste tannlegene. Men snakker vi egentlig nok om hvilke vilkår vi får for å utføre denne jobben?
Jeg opplever at det er en betydelig skjevhet i hvordan tannpleiere verdsettes økonomisk og faglig i privat sektor.
La oss begynne med økonomien.
Som selvstendig næringsdrivende tannpleier er det ikke uvanlig å møte avtaler hvor 50–60–70 % av egen omsetning tilfaller klinikken. Tannpleieren sitter da igjen med 30–50 % før egne kostnader, skatt og andre utgifter. Vi snakker altså om andelen av omsetningen, ikke overskuddet.
Hva får man igjen for dette?
Kanskje et kontor, en eldre unit og tilgang til noe grunnleggende utstyr. Ikke nødvendigvis sekretærhjelp, administrativ støtte eller mulighet til å påvirke hvilke behandlingsmaskiner og hjelpemidler man skal jobbe med. Telefoner, e-post, booking, steril og pasientadministrasjon må man gjerne håndtere selv.
Samtidig ser man at det investeres betydelig i nytt og moderne utstyr til tannlegene, mens tannpleiernes ønsker og behov ikke nødvendigvis prioriteres på samme måte. Tannpleierne tør nesten ikke spørre om å få nye sigder og cyretter for å klare å gjøre jobben sin med gode verktøy.
Hvorfor er det slik?
Også for oss som er fast ansatt er regnestykket interessant. Mange tannpleiere har fulle timebøker og genererer store inntekter for klinikken, men lønnen står ikke nødvendigvis i forhold til omsetningen vi skaper. Klinikken sitter igjen med en betydelig verdiskaping, mens tannpleieren selv får en relativt liten andel av inntektene arbeidet genererer.
Jeg mener ikke at klinikkeiere ikke skal tjene penger. Lokaler, utstyr, vedlikehold, investeringer og drift koster. Men det må da være lov å stille spørsmål ved om dagens fordelingsmodeller er rimelige?
Vi er autorisert helsepersonell med høy kompetanse, selvstendig faglig ansvar og en pasientgruppe vi ofte følger over mange år. Vi bidrar til omsetning, pasientlojalitet og klinikkens videre vekst. Likevel virker det som om mange av oss har lært oss å være fornøyde med det vi får tilbudt.
Er vi redde for å stille krav? Er vi så avhengige av klinikkenes pasientgrunnlag og lokaler at vi godtar betingelser vi egentlig ikke synes er gode? Eller har vi rett og slett blitt så vant til at «slik er det i privat sektor» at vi har sluttet å stille spørsmål?
Jeg savner en større diskusjon om tannpleierens faktiske verdi i privat sektor. Ikke bare den faglige verdien, men også den økonomiske.
Hvis vi virkelig mener at forebyggende tannhelse skal prioriteres, må vi også begynne å prioritere tannpleierne som skal utføre arbeidet. Det holder ikke å snakke varmt om forebygging samtidig som investeringene, utstyret, lønnsbetingelsene og arbeidsvilkårene ikke gjenspeiler hvor viktig denne yrkesgruppen er.
Kanskje er det på tide at vi slutter å være takknemlige for å få en plass i klinikken, og begynner å kreve å bli behandlet som den ressursen vi faktisk er.
Hvorfor skal tannpleieren som skaper inntektene, ta det faglige ansvaret og ofte gjøre store deler av det administrative arbeidet, sitte igjen med så lite av verdiene som skapes?
Dette er ikke nødvendigvis bare et problem i privat sektor.
Også i offentlig tannhelsetjeneste kan man stille spørsmål ved hvor høyt tannpleiernes faglige utvikling og arbeidsverktøy prioriteres. Mange jobber fortsatt med eldre utstyr og tradisjonelle, «utdaterte» arbeidsmetoder, samtidig som det snakkes stadig er om moderne forebygging, effektiv ressursbruk og en fremtidsrettet tannhelsetjeneste.
Hvordan skal vi utvikle tannpleierrollen og utnytte kompetansen vår fullt ut dersom investeringene i utstyr, teknologi, kursing og arbeidsmetoder ikke følger etter?
Uavhengig om vi jobber offentlig eller privat, burde vi ha et felles mål: å gi tannpleiere rammer som gjør det mulig å levere moderne, kunnskapsbasert og forebyggende tannhelsetjenester.
Og kanskje det viktigste spørsmålet:
Hvem skal egentlig kjempe for tannpleiernes vilkår dersom vi ikke begynner å gjøre det selv?
Et hjertesukk fra en tannpleier som mener at vi er verdt mye mer.
